fredag, maj 06, 2016

Fredagslistan 2016, vecka 18: Gästlistare - Torbjörn Lien

Gott folk!

Idag har vi besök av en av Norges mest uppskattade tecknare - Torbjörn Lien, en man flink med tuschen och uppskattare av verkligt bra musik. I Norge är han kanske mer känd än här hemmavid, och vill ni kolla upp Torbjörns skicklighet så rekommenderar jag länken till Kollektivets hemsida nedan, eller att ni kollar in vad vi har att erbjuda i bokväg på era bibliotek. 

Nog från mig - nu lämnar jag ord och bild till Torbjörn!

/Martin


Som skaper av en tegneserie (Kollektivet) der en av hovedfigurene (Ronny) både hører på metal og spiller i et metalband (Blacktööth) så er det neppe noen overraskelse at jeg også liker den typen musikk.
Med en eldre musikkinteressert bror vokste jeg opp til soundtracket fra klassisk 70talls rock og progrock som han gladelig introduserte meg for. Senere kom hardrocken og heavy metal inn i bildet, og musikksmaken min utviklet seg stadig, og gjør det fortsatt. Sant og si har jeg få hemninger. Jeg har noen guilty pleasures som jeg vil ta med meg i graven, og noen som jeg kan avsløre om du gir meg nok øl. Men sånn generellt sitter den klassiske rocken i ryggmargen min.




Jeg føler meg veldig heldig egentlig. Jeg lærte tidlig å sette pris på musikk som både noe man kan digge, avreagere til, søke trøst i og ikke minst bruke som inspirasjon. Musikk fulgte meg alltid når jeg satt og tegnet. Inspirasjonen fra både musikk og fantastiske platecovere (Damn you, CD’er og deres puslete covere, dere er djevelens oppfinnelse!!) har inspirert utallige tegninger, tegneserier og historier jeg har laget opp igjennom årene. Jeg liker spesielt progressiv musikk i ulike varianter som maler bilder for meg, musikk som gir meg historier, som lar tankene fare i tid og rom, til andre verdener og som maner fram tanker og følelser som jeg prøver å uttrykke visuelt. Eller som gir meg en pause og stenger resten av verden ute.

Det er ikke enkelt å sette opp en liste som ikke blir alt for lang. Men skal jeg kun holde meg til metalsjangeren (eller deromkring), og musikk som jeg har satt størst pris på og hørt mest på de siste årene, kan jeg sette opp en liste med ti album (ja, jeg foretrekker å høre hele album) som jeg har hørt på utallige ganger, og som jeg fortsatt ikke er lei av. Lista kunne som sagt vært lenger, og jeg kommer sikkert på andre plater etterpå som jeg gjerne skulle hatt med. Men her er i alle fall ti av mine favorittplater, i tilfeldig rekkefølge.

Ayreon: Into the Electric Castle (1998) Jeg har aldri prøvd LSD, men første gang jeg hørte denne plata fikk jeg en opplevelse som jeg tipper er i nærheten. Innledet mitt platonske kjærlighetsforhold til både Ayreon og andre musikalske prosjekter som Arjen Anthony Lucassen står bak.

Symphony X: V - The New Mythology Suite (2000) Her kunne jeg egentlig tatt med alle platene til bandet, men denne var den første jeg hørte, og som gjorde meg solgt. Jeg elsker dem. Hører dere? Elsker dem.
Day Six: The Grand Design (2010) Jeg aner ikke noe om bandet. Men denne plata er for meg utrolig bra, og en jeg fortsatt ikke er lei av å høre på, selv om mine digitale filer av den nå sikkert begynner å bli tynnslitte. Om sånt går an.

The Ocean: Pelagial (2013) De er fra Tyskland vet jeg. Derfra kommer det jo mye rart. Men ellers hadde jeg ikke hørt om disse heller før jeg hørte denne. En fantastisk musikalsk reise ned i dypet. Rå, vakker, klaustrofobisk, og drømmende. Føler meg sliten etter hver gjennomgang. På en god måte.
Devin Townsend Project: Addicted (2009) Jeg er en stor fan av Townsends musikk, så det var litt vanskelig å plukke kun ei plate. Men mannen er for meg et musikalsk geni som evner å lage musikk som både berører og fenger, og som ikke minst tør kombinere humor og metal på en måte jeg ikke vet andre gjør like bra. Jeg valgte denne plata fordi den har mange knallgode enkeltlåter.

Seventh Wonder: Mercy Falls (2008) Ei konseptplate jeg har et spesielt nært forhold til blant annet fordi den gir meg så mange bilder. Å høre hele plata i sammenheng er for meg som å gå på kino og drømme meg bort i en fantasiverden med utallige gåsehudøyeblikk.

Evergrey: In Search Of Truth (2001) Denne plata veldig i samme gate som den til Seventh Wonder, syns jeg. En konseptplate som også setter i gang min indre kino og tar meg bort til andre verdener langt herfra.
Opeth: Ghost Reveries (2005) Ved siden av Symphony X er Opeth en av mine største metalfavoritter. Også når de ikke spiller metal. Ja, også når de, som på de siste platene, holder seg til 70-tallet. Men akkurat denne plata har betydd mye for meg i flere år. Stemningen, harmonien, råskapen… Det er en komplett pakke headbangende gåsehudnytelse.



Leprous: Bilateral (2012) Jeg liker egentlig alle platene til bandet, men det er nok denne jeg har spilt mest. De er progressive og originale, melodiøse og eksplosivt rå. Hva er det egentlig ikke å like?
Isis: Oceanic (2002) Ah, denne er bare pur nytelse. Såkalt post-metal er ikke en sjanger jeg kjenner så veldig godt. Men denne plata er så full av stemning at jeg kan glemme tid og sted fullstendig når jeg hører på den. Skulle jeg ha laget en rangert liste, ville denne utvilsomt ha kommet veldig nær toppen.


Inga kommentarer:

Featured Post

Fredagslistan 2017, vecka 38: Band med djur i namnet

Gott folk! Det har blivit dags att ta fram de tunga kanonerna och gotta ner sig i band som har djur i sina namn. Att vi inte kommit på att...

Populära inlägg